© Unum 2014

Unum Bokforlag

ISBN: 9788299959513

Omslagsdesign / Sats: Ben Ormstad

Tatt på Kornet!

En novelle

***

 

Jennifer stirret mens Josh løp rundt i huset som en sinnssyk person og pakket tingene sine. Han kastet alle mulig slags klær, bøker, CD-er, DVD-er, spill, og alt annet han tilfeldigvis løp forbi, ned i en svær, feit treningsbag.

«Josh, hva faen?» sa hun. «Hva har jeg gjort?»

Han svarte ikke. Isteden fortsatte han å oppføre seg som en gal person, og mumlet bare noe uforståelig til seg selv.

Jennifer fulgte ham inn på kjøkkenet, hvor han begynte å skramle seg gjennom skuffer og skap, røsket ut stekepanna og sendte den rett ned i den digre bagen. Deretter rev han ut en haug med kniver, gafler og skjeer og kastet dem ned i bagen. Lydene hørtes alt annet enn bra ut. Det gjorde ikke den tunge pustingen hans, heller.

«Josh!» sa Jennifer. «Kutt ut det tullet her og fortell meg hva som skjer!»
Etter å nesten ha tømt skapene stoppet han plutselig, glodde på henne. «Hva er det du ikke forstår?»

«Hvorfor oppfører du deg sånn?» sa hun og veivet med armene i lufta. «Hva har jeg gjort?»

Haken hans falt nesten helt ned på brystet. «Er du alvorlig?» Han hoppet bokstavelig talt opp og ned. «Jeg kan ikke tro at du er så dum!» I pur aggresjon snappet han opp en kaffekopp og sendte den flyvende ned i bagen på gulvet. Den knuste som porselen mot betong.

Hjertet til Jennifer slo så hardt at synsfeltet hennes ble utydelig. «Jeg forstår ingenting! Hva er det du snakker om?»

«Ikke gi meg den dritten der!» spyttet Josh ut som dødelig gift. «Tror du ikke jeg så deg? Og den typen?»

Øynene hennes ble like store som to PC-skjermer. «Handler dette om festen ikveld?»

«Er du virkelig så teit, Jennifer? Hæ? Jeg mener, virkelig? Ja, så klart handler det om den forbanna festen!» Josh slamret knyttneven i kjøkkenbordet og ristet på hodet. «Trodde du seriøst ikke at jeg kom til å legge merke til at du og han … han … hva faen heter han igjen? Brad. Ja, jævla Brad.»

«Hva?» Hun trodde ikke sine egne ører. «Brad? Hvilken Brad?»

«Ikke lek med meg, Jennifer!» Igjen slo han knyttneven i bordet. Et stearinlys veltet, rullet overende og ramlet i gulvet. «Faen!» ropte han og sparket det ut av kjøkkenet, traff nesten Jennifer på veien ut.

«Ro deg ned, Josh! Det finnes ingen såkalt ‘Brad’, og det har aldri vært noen ‘Brad’! Du forestiller deg ting!»

Han kom helt opp i ansiktet hennes, viftet med en finger. «Så fortell meg hvem det var du fulgte etter hele kvelden, hæ? Ikke kom her og fortell meg at det ikke var Brad fra spisesalen!» Ånden hans stinket alkohol. Blikket var slørete. «Fordi, ja, jeg møtte ham. Jeg visste hvem det var allerede da du begynte å følge etter ham som en jævla bikkje!»

En tåre presset seg ut av øyekroken hennes. «Josh, hvordan kan du si noe sånt? Du er ikke deg selv!» Hun skled ned på gulvet som en fallen taper. «Jeg har aldri sett denne Brad-fyren du snakker om. Jeg var jo med deg hele kvelden! Har du glemt det?»

«Løgnaktige tispe!»

Jennifer kom seg på beina igjen. «Nei, det er jeg ikke! Jeg var med deg hele kvelden,» sa hun, ble stille et øyeblikk før hun la til: «… i hvert fall med unntak av den ene gangen da du forlot meg for å gå på do.» Hun så på ham. Noe av maskaraen hennes rant nedover kinnet som en svart elv. «Du var borte i nesten tjue minutter. Husker du ikke?»

«Jo, jeg husker det. Det var da jeg tok meg av sakene.» Han grep tak i bagen og gikk ut av kjøkkenet.

«Tok deg av sakene?» Hun løp etter ham mens han trampet gjennom stua på vei mot badet på motsatt side av soverommet deres. «Hva mener du med at du ‘tok deg av sakene’?»

Han forsvant inn på badet, lukket døra og begynte å lage et dundrende leven.

Jennifer dyttet opp døra, ignorerte den aggressive grynting hans, og entret badet. «Hva snakker du om? Hva slags saker?» Hun plasserte seg selv mellom Josh og skapet han invaderte, dro ut håndklær og stappet dem inn i den nå overfylte bagen. «Og hva er det med denne sinnssyke pakkingen?»

«Jeg flytter,» snerret han som en innelåst bjørn. «Nå, fløtt deg,» sa han, dyttet henne til side og fortsatte den paniske atferden.

«Flytter du?» sa hun, grep tak i skulderen hans bakfra og snudde ham rundt med makt, stirret ham dypt inn i øynene. «Josh, det finnes ingen Brad! Du må ha drømt det da du sovnet i taxien på vei hjem, eller noe, og nå tror du det var ekte.»

«Du er gal,» sa han og sendte tannbørsten sin ned i bagen.

Hun sukket dramatisk mens multiple tårer skviste seg ut av øynene hennes, som en overbetalt såpeopera-drama-queen-stjerne. «Jeg vet ikke hva som får deg til å tro at dette faktisk har skjedd, men jeg kan forsikre deg om at jeg ikke er den som er gal her!» Hun røsket tannkremtuben ut av hånden hans, og la til: «Og jeg kjøpte denne tannkremen; den blir her.» Plasserte den tilbake på vasken, trakk pusten og prøvde å finne igjen det mentale fokuset.

I en noe mildere tone sa hun: «Josh, hør,» og lot hendene sine gli rundt nakken hans, «i all fortrolighet, jeg aner virkelig ikke hva du snakker om. Så vidt jeg vet var det ingen som het Brad på festen, og jeg var i tillegg med deg hele kvelden.» Tross sin miserable tilstand, tvang hun fram et smil.

Josh klikket sidelengs. Med en intens kraft grep han tak i begge armene hennes og dyttet henne så hardt inn i veggen at dusjhodet ramlet ned. Det var på nære nippet at hun ikke snublet ned i badekaret og brakk noe. «Ikke rør meg!» ropte han. «Din manipulerende lille kjerring. Jeg veit nøyaktig hva som skjedde.»

«Jeg gir opp,» sa hun, ristet på hodet i ren håpløshet. «Vi kommer ingen vei med dette.»

«Det har du faen meg rett i!» sa han, plukket opp barberhøvelen og stappet den ned i bagen.

«Jeg skal bevise at det ikke var noen som het Brad på festen ikveld.» Jennifer forlot badet og entret stua. Hun lot den emosjonsbrusende kroppen kollapse i sofaen, dro ut mobiltelefonen fra vesken og slo et nummer.

Omtrent femten sekunder senere hørtes en damestemme fra den lille høyttaleren: «Ja?»

«Hei, Melissa, det er meg, Jennifer.»

«Navnet til den som ringer dukker opp på displayet, vet du.» Hun flirte.

Jennifer slapp ut en kort, høflig latter og fortsatte: «Jeg beklager virkelig at jeg ringer så sent, men det er noe skikkelig merkelig og ekkelt som foregår her med Josh nå, og det driver meg fra vettet.»

«Med Josh?»

«Han er fast bestemt på at jeg fulgte etter en type som visstnok heter Brad på veldedighetsfesten ikveld, og er sjalu som er gærning.»

«Åh,» sa Melissa. «Hvordan er det engang mulig, du var jo med han hele kvelden.»

«Ja, jeg vet! Jeg har sagt det hundrevis av ganger, men han nekter å høre på meg. Han hyler og løper rundt i leiligheten og pakker alle eiendelene sine. Han sier han skal flytte fra meg på grunn av dette. Men det har jo aldri skjedd!» Jennifer stoppet et sekund for å etterfylle lungene med ny luft. «For noen minutter siden dyttet han meg til og med inn i baderomsveggen,» sa hun, tørket tårene, og smurte derfor den våte maskara-elven utover kinnene som et svart-i-svart-akvarellmaleri.

«Hæ? Jeg kan ikke tro det!»

«Jeg vet! Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre,» sa Jennifer og gned håndbaken mot det bankende hodet.

«Kanskje du burde ringe politiet,» sa Melissa. «Jeg mener, du kan aldri vite om dette eskalerer og han plutselig slår deg … eller hva verre er.»

«Men, Josh har aldri så mye som sett på meg rart engang, før ikveld.»

«… og det er nettopp derfor du burde være bekym-»

«-Hvem faen snakker du med?!» Stemmen til Josh skar seg inn i ørene hennes.

Hun fikk ikke muligheten til å fortelle ham noe som helst før han røsket mobilen rett ut av hånden hennes og kastet den med full kraft rett i gulvet. Den splintret i et tjuetalls biter som en knust mosaikk.

Jennifer gispet og sa: «Du er gal!»

«Du forteller ingen om dette, din løskjefta kjerringfaen,» sa han og sparket telefonbitene utover hele stuegulvet.

«Hvor er den Josh jeg kjenner?» sa hun og begynte å gråte på ordentlig. «Hvorfor oppfører du deg sånn? Hvordan kan du tro jeg noen sinne ville gjorte noe sånt … uansett hva det er du tror jeg har gjort? Vet du ikke at jeg elsker deg? Har du glemt alt vi har vært igjennom sammen?»

Josh lo, men ingen humor eksisterte i stemmen hans; kun hul smerte og aggresjon. «Å joda, jeg har trodd på dine intrikat sammensatte løgner i alle disse årene, men nå forstår jeg alt. Jeg skjønner hvordan du har sneket deg rundt, lille fru smarta. Jobber seint, ja, ikke sant! Jeg tipper dere to ‘jobba seint’, ja!»

Jennifer følte en hel tornado av forvirring og frustrasjon ryste henne helt inn i beinmargen. «Stopp denne galskapen! Josh, for Guds skyld, kom tilbake til meg! Ikke gjør dette, du gjennomgår en eller annen slags psykose eller noe. Dette er ikke deg!» Hun reiste seg, gikk nærmere og prøvde igjen å appellere til det mer logiske aspektet av ham. Hendene hennes fiklet seg fram til hendene hans, men han trakk dem umiddelbart vekk, som om han brant seg.

«Ha deg vekk!» ropte han og dukket unna det potensielt intime øyeblikket hun var på vei til å skape mellom dem. «Det er ikke mer å si.»

«Men,» sa hun, kraftløst. «Men …»

Josh dro den tunge, overfylte bagen ut til midten av stua, og kranglet med glidelåsen. Etter å ha kjempet en stund plasserte han kneet på den, brukte all sin kroppsvekt for å mose alt innholdet helt inn i den – og knuste sikkert asjetter og glass i samme slengen – og dro glidelåsen helt opp. Bagen lignet en monumental kvise på randen av eksplosjon. «Det er ikke noe ‘men’ i hele verden som kan fikse dette,» sa han, og et kort sekund, som et flash, var det som om øynene hans glimtet til med en slags lekenhet – men om så var tilfellet må det ha dødd ut allerede det neste sekundet. «Jeg stolte på deg, og du spyttet på meg som om jeg er ingenting, fitte,» sa han med avsky i stemmen. Munnen var bare en deformert, sur geip.

«Herregud, Josh, du er jo totalt blokkert!» sa hun. «Jeg aner ikke hva som har skjedd med deg, men et eller annet er skikkelig galt.»

«Det eneste som har skjedd med meg er klart syn – intet annet.» Han stålsatte seg og løftet den enorme bagen opp på skulderen, tung som en død mann. «Og nå er denne dritten over for godt!»

Jennifer ristet på hodet, hvisket: «Jeg skjønner ingenting.»

Uten å si noe mer gikk han mot ytterdøra. Han forsvant fra stua. Føttene fant veien ned i de hvite joggeskoene og idet han tok i dørhåndtaket ringte det på. Han skvatt bakover og mistet nesten bagen.

«Hva faen?» sa han.

Ringeklokka sang atter en gang. Denne gangen sammen med intens banking på døra.

«Er dette personen du ringte til, hæ?»

Jennifer svarte ikke. Hun var blitt forvandlet til en staute, og kunne verken røre seg eller snakke.

Bankingen fortsatte – hardere nå.

Josh sirkulerte rundt i den lille entréen noen ganger før han til slutt aksepterte det verste, og åpnet døra. Stakk hodet ut. «Ja?»

En mann i svart dress sto utenfor, dyttet et skilt opp i trynet hans. «Hei du, jeg er agent Fundog,» sa han. Gestikulerte deretter til den kortere, men like seriøst-utseende typen ved siden av ham. «Og dett er min assistent, Mr. Realkid.»

Mr. Realkid nikket.

«Jaha,» mumlet Josh mens han glodde på dem som en sulten hai.

Agent Fundog fortsatte: «Vi beklager virkelig at vi plager dere så sent, men det er ekstremt viktig at vi får snakke med Josh Wills. Er han hjemme?»

«Hvem er det?» sa Jennifer fra stua.

Mr. Realkid passerte rett forbi Josh som om han ikke var der, og inn i huset, hvor han ga Jennifer et fast håndtrykk. «Jeg er Mr. Realkid, og dette er agent Fundog,» forklarte han.

«Agent Fundog?» sa hun og tok et skritt bakover. «Virkelig?»

«Virkelig. Vi ser etter Josh Wills. Du kjenner ikke tilfeldigvis han, gjør du?»

Uten et øyeblikks betenkningstid sa hun: «Jo, selvfølgelig, det er forloveden min, og det er han.» Hun pekte på ham med en lyserosalakkert negl.

Josh klikket, igjen. «Hva? Ikke hør på henne, hun juger! Jeg kjenner ikke henne!»
Jennifer begynte nesten å le. Dette var rett og slett for latterlig til å ta på alvor.

«Han har oppført seg som en annen helt siden vi kom hjem tidligere ikveld.»

«Sier du det, ja,» sa agent Fundog og målte Josh opp og ned med blikket sitt.

«Ikke tro på henne, hu juger så hu tror det selv!» sa Josh og hørtes helt hysterisk ut.

Mr. Realkid gikk bort til ham, fant fram håndjern og sa: «Josh Wills, du er herved arrestert for drapet på Carlito Merquiz, som fant sted under kveldens veldedighetsfest på rådhuset.»

Igjen gispet Jennifer og la begge hendene over den måpende munnen. «Herregud …»

Et kvart sekund før Mr. Realkid satte ham i håndjern, smatt Josh unna og ropte: «Jeg drepte Brad, horeunger, ikke den dusten dere snakker om!» Deretter slang han den overtunge sportsbagen rett på Mr. Realkid, som snublet overende som en lealaus bowlingkjegle og fikk hele bagen over seg. «Men dere kan ikke bevise det, kjerringer!» sa Josh og løp ut av døra som gjøken som aldri skulle forlatt redet.

Mr. Realkid kom seg lynraskt på beina igjen og fulgte hakk i hæl etter Josh som en skygge, mens han ropte: «Du er under arrest, for helvete!»

«Vi tar kontakt senere,» sa agent Fundog og stirret beklagende på Jennifer, før han også løp ut.

Hun sto fortsatt med begge hendene over munnen, mens hun sa om igjen og om igjen: «Å herregud, herregud, herregud ..» Hun stoppet i døråpningen og stirret ut på den uforståelige scenen som utspilte seg foran leiligheten. Hennes en gang så kjærlige og perfekte forlovede som på mystisk vis var blitt transformert til en psykotisk sosiopat som nå rømte fra politiet som nettopp hadde arrestert ham.

Maktesløs skled hun ned på det øverste trappetrinnet utenfor, begravde ansiktet i hendene og gråt. Tårene fløt fritt. Innimellom hikstene hørte hun hvordan bilen til Josh startet og kjørte av gårde i en sykt høy hastighet. Politiets – eller hva de nå var – bil kjørte under tre sekunder senere.

Deretter, stillhet.

Etter å ha sittet på trappen og ventet på at et eller annet skulle skje, eller noen skulle ringe, og til slutt forstått at ingenting kom til å skje, sovnet Jennifer på sofaen, utslitt av all gråten.

*

Dørklokka ringte som en helvetesmaskin grytidlig morgenen etter. Jennifer klatret ut av sofaen som en zombie og drasset sin fortsatt emosjonelt affiserte kropp gjennom huset. Hun åpnet døra og stirret rett inn i ansiktet til agent Fundog.

Denne gangen uten Mr. Realkid.

«Hva skjedde?» spurte hun før agenten rakk å si noe som helst.

«Kan jeg komme inn?»

Hun trakk pusten dypt, slapp den ut, og slapp ham inn. «Klart. Kaffe?»

Agent Fundog ristet på hodet. «Det er ikke nødvendig,» sa han, før han la en hånd på skulderen hennes. «Hør … Josh døde i fluktforsøket igår kveld.»

Jennifer frøs til is, fikk ikke fram ett ord. Leppene dirret og øynene hennes fylte seg opp med tårer.

Agenten plasserte en hånd også på den andre skulderen hennes. «Jeg vet det er vanskelig, men vit at vi gjorde alt i vår makt for å redde ham.» Han tidde, men holdt det forpinte blikket hennes. Deretter sa han: «Likevel er jeg pålagt å informere deg om at han ville mottatt en svært streng straff for drapet på Carlito Merquiz. Vi vet han var påvirket av multiple tunge stoffer, inkludert alkohol blandet med forskjellige typer benzodiasepiner. Men det er allikevel en bit av puslespillet vi ikke har klart å finne ut av ennå. Derfor har jeg kun ett spørsmål som potensielt sett kan være av signifikans: Vet du hvorfor han refererte til Carlito som ‘Brad’?»

Igjen trakk Jennifer pusten dypt, forsøkte å få seg selv under en slags kontroll. Hun svelget noe som kjentes ut som en hårball i den tørre halsen, og sa: «Ja, jeg tror kanskje det. Etter at vi kom hjem fra festen begynte han å beskylde meg for å ha fulgt etter en type som visstnok het Brad hele kvelden.»

«Merkelig. Vi sjekket gjestelista, og det var ingen til stede ved det navnet,» sa agenten. Han fanget blikket hennes. «Flørtet du kanskje en anelse for mye med noen som kunne ha gjort at Josh reagerte som han gjorde? Kanskje denne typen, Carlito, og videre, kanskje Josh assosierte Carlito med noen fra fortiden din som het Brad?» Agent Fundog hevet de buskete øyenbrynene. «Hva tenker du?»

«Nei!» ropte Jennifer. «Absolutt ikke! Alt er feil! Jeg kjenner ingen som heter ‘Brad’ i det hele tatt, og jeg var med Josh hele kvelden. Med unntak av omtrent tjue minutter mens han var på do.» Hun tørket tårene med håndbaken og la til: «Det er i hvert fall det han fortalte meg. Nå vil jeg gjerne være alene og sørge over hans død, om det ikke er for mye forlangt?»

«Selvsagt. Bare én eneste ting til er kritisk å få fram: Jeg vet det ikke er mye, men vær vennlig å ta imot dette,» sa agent Fundog og ga henne et kort.

Jennifer strakte ut armen og tok kortet. Det sto:

Gratulerer, Jennifer!
Du er tatt på K o r n e t!!
100.000 kroner er nå dine!!!
🙂

Hun stirret opp på agenten. Kortet svevde gjennom luften og falt i gulvet. Leppene hennes dirret, og tårene holdt på å piple fram igjen. «Er dette en slags syk fleip?»

Agenten brøt ut i en rungende latter og pekte mot hjørnet av rommet, bak en potte med en diger plante i, og sa: «Smil til kameraet!» Mer latter. «Du er herved den første personen noen sinne som har opplevd det psykologisk og emosjonelt sett mest ekstreme TV-showet i menneskets historie, hvilket går under navnet Tatt på Kornet!» Igjen rumlet en enorm latterbølge ut av den vidåpne munnen hans. «Du klarte deg helt perfekt!»

Det neste som skjedde var at Josh løp inn ytterdøra. «Jennifer, jenta mi!» sa han med et gigantisk smil klistret over hele ansiktet. Han løftet henne opp og kysset henne lidenskapelig. «Ikke noe av dette har vært ekte!» Han begynte å le akkurat som den såkalte agenten gjorde. «Alt jeg sa igår kveld var bare et forskrudd skuespill gjort for skjulte kameraer. Alt var planlagt på forhånd uten at du visste det!»

Før Jennifer rakk å reagere, kom multiple store kameraer fram på utsiden, og hun sa at menneskene utenfor faktisk hadde vært kamera-crewet som lot som de var forbipasserende. Hun ville skrike, hyle og slå Josh og sparke agenten og saksøke alle kamerafolkene, men hun bare lo. Hele situasjonens uvirkelige galskap, sammen med den totale lettelsen over at alt bare var en gedigen spøk, slapp dampen ut av henne som en ballong poppet i helvete.

Josh kysset henne igjen, og fisket deretter fram noe fra baklomma si. En avlang pappbit. «Sjekk her,» sa han med sitt nye superstjernesmil.

Det var en ekte sjekk på hundre tusen kroner.

«Vi er rike, baby!» sa han triumferende. «Kan du tro det?»

«Nei,» presset hun fram. Bølger av blandede emosjoner pulserte gjennom henne. De mørke prøvde å sluke fokuset hennes. «Men hvordan? Hvorfor?»

«Fordi det er bra TV!» sa den uekte agenten.

«Er dette din definisjon på ‘bra TV’?!» skrek Jennifer. Aggresjonen kokte.

Agenten, eller snarere, TV-show-verten, veivet en avvergende hånd mot henne, og sa: «Folk elsker denne typen underholdning! Bare slapp av, du, nå har du en haug med penger som plaster på ditt mentale stress. Vi kunne snakket om de potensielt etiske problemene med denne typen underholdning, meeen jeg beklager å si det, du er hundre tusen kroner rikere enn du var igår! En mikroskopisk emosjonell berg-og-dal-bane er da en billig pris å betale for en så nydelig gave. Jeg foretrekker derfor å se på det som en vinn-vinn-situa-»

«-uansett!» avbrøt Josh TV-verten. «Dette er den virkelige grunnen til at jeg gjorde det:» Han famlet seg fram til hendene hennes, klemte dem hardt og sa: «Jeg elsker deg mer enn noe annet i verden, og det er ingenting jeg heller vil enn å tilbringe resten av livet mitt med deg. Jeg vet det gikk litt over stokk og stein igår – jeg ble muligens en smule for oppslukt av rollen. Men det ble i det minste en helvetes bra episode! Og nå har vi ordnet pengene vi trenger for å få en skikkelig start på livet vårt sammen.» Han stoppet og smilte. «Derfor føler jeg dette nå er det perfekte øyeblikket …» Han falt ned på ett kne, plukket opp en forgylt liten eske fra innsiden av jakka si og åpnet den. En diamant åpenbarte seg. «Jennifer, kjære jenta mi, hva sier du til å gifte deg med meg?»

Hun begynte å gråte igjen, men denne gangen var det gledestårer. «Ja, jeg vil!» sa hun og forsvant inn i omfavnelsen mens hun både gråt og lo inn mot brystet hans. «Selvfølgelig vil jeg det, men lov meg at du aldri, aldri, aldri lar meg gjennomgå noe lignende igjen!»

«Aldri igjen – jeg sverger,» hvisket han inn i øret hennes. «Jeg måtte jo tross alt ha vært helt loco i huet for å melde oss på et program som dette!» Så, mer latter.

«Og med det, damer og herrer,» sa TV-show-verten med trynet sitt stappet helt inn i kameralinsa, «takker vi for Jennifer og Josh for deres intense innsats med å blåse liv i programmet vårt rett inn i deres hjem, og vi ønsker dem alt det beste på deres livslange reise sammen – og la oss for all del ikke glemme! De drar nå på en svært eksklusiv bryllupsreise, hvilket er sponset av – ja, det vet dere vel allerede – Tatt på Kornet! Så til neste gang, husk,» sa han og prikket fingeren sin rett på den store, blanke linsa, «ikke prøv dette hjemme!»

Kassebilen utenfor spilte av TV-showets avsluttende trudelutt, og folkene hjemme så rulleteksten fyke over skjermen.

SLUTT

 


Finn flere historier og noveller …

BO
Forfatter, musikkprodusent, webutvikler, 3D-spillærer, YouTube-hue. Tegner og maler en skvett i ny og ne. Myez.