© Unum 2014
Unum Bokforlag
ISBN: 9788299959520
Omslagsdesign / Sats: Ben Ormstad

«Ferske mennesker»

En novelle

***

 

«Wow, fint sted,» sa Robin. «Det ser bra ut både på utsiden og innsiden!» Han lo, lukket døren og gikk inn. Rev av seg den svarte skinnjakken og, siden ingen kroker var blitt hengt opp ennå, kastet den inn i hjørnet hvor andre jakker lå stive og krøllete som brent hud.

Seth smilte. «Ja, jeg veit. Det er helt kongelig, og litt … øh …» Han stoppet, forsøkte å finne det mest passende ordet i den mentale databanken, og sa: «Det er litt skummelt, egentlig.» En finger pekte mot taket. «Jill er oppe og pakker ut baderomsgreiene våre. Hun elsker huset.»

«Skjønner det,» gliste Robin.

«Følg meg til det nye og rimelig spektakulære kjøkkenet vårt,» sa Seth og ledet sin yngre bror gjennom korridoren som en godt betalt tjener i sitt eget hjem. I enden av korridoren åpnet han en dør som førte inn til et stort rom med to nye dører i.

Robin flirte med øynene på vidt gap. «Faen, huset er jo enda større enn det ser ut fra utsiden.»

«Ja, du aner ikke.» Seth tok ham til døren på den motsatte siden av rommet. «Og endelig,» sa han og åpnet den, «jeg gir deg kjøkkenet!» Han gikk inn med Robin diltende etter seg.

Kjøkkenet var et enormt rom som lignet mest på en gammel og glemt kjeller fra det sekstende århundre. Eneste som manglet var kjettinger hengende fra veggene med likmark-befengte, halvspiste kropper festet i enden av dem. Vasken så ut som en slags rotten urinal med alle mulige slags motbydelige flekker på. En ledning hang ned fra taket som en lang, krokete finger. I enden sendte en naken lyspære sitt svake lys utover det gustne kjøkkenet.

«Finn fram et videokamera og start filminga!» sa Robin og holdt fingrene sine opp i en firkant foran øynene som en regissør som leter etter det beste klippet. «Dette stedet er klart for den neste store B-skrekkfilmen.» Han snudde seg mot Seth og fanget ham i sitt illusoriske snapshot-klipp. «Hovedrolleinnehaveren er denne kjekke, unge typen, Seth Quillson!»

Seth lo og poserte som en tulling for det ikke-eksisterende kameraet.

«Og glem for all del ikke de tre sexy blondinene han må redde fra de onde dommedagsmonstrene fra Helvete! MEN!» utbrøt han overdramatisk med perfekt innlevelse. «Kommer han til å klare det? Vil han overleve?» Han holdt inne, deretter skrek han nesten: «Så klart IKKE! Vi får se alle de tre skjønnhetene bli massakrert i småbiter, skrikende og hylende mens de drukner i sitt eget blod – og ja, vi får selvfølgelig også en obligatorisk halvnaken, boblende badekarslakterscene til publikums store glede!» Umiddelbart forvandlet han seg til publikummet som klappet og hoiet av ekstase.

Seth lo enda hardere. «Du er sinnssyk, mann,» sa han gjennom de stakkato latterhikstende. «Sinnssykt morsom!»

«Tusen takk, Herr Quillson,» fortsatte Robin og bukket helt ned til knærne. «Tusen takk, tusen takk, tusen takk, og tusen takk!» Han bukket igjen, men stoppet midt i bevegelsen, dro på seg et seriøst uttrykk og sa: «Kutt scenen! For Guds skyld, kutt dritten! Det er bare møkk, som alle filmer nå for tiden.» Han veivet med hånden for å illudere at noe ble kastet over skulderen. «Neste!»

Høye knakelyder kunne høres fra et eller annet sted i det monstrøst enorme huset. Seth skjønte at det kom fra trappen ned fra andre etasje. Deretter smalt det i et par dører før Jill stormet inn på kjøkkenet.

«Seth!» sa hun. Blanke svettedråper trillet nedover panna hennes. «Du sjekke ut dette!»

Plutselig gikk det opp for henne at Robin også eksisterte. I et flash var hun tilbake i virkeligheten. «Å, hei, Robin,» sa hun og ga ham en klam klem. «La ikke merke til deg med en gang!»

Robin tørket ansiktet med ermet på den svarte genseren. «Hei, ja, hyggelig å se deg og,» sa han og blunket.

«Så …» sa Seth for å spole samtalen tilbake til den interessante delen. «Har du funnet noe der oppe?»

Jill satte de diamantgrønne øynene sine inn i hans matte, blå. «Ja!» Hun gestikulerte mot døren for å få dem til å følge etter. «Da jeg var ferdig med å pakke opp på badet ble jeg nysgjerrig på hvordan loftet egentlig er, siden vi jo tross alt ikke har sjekka det ut ennå,» sa hun mens hun førte dem gjennom flere dører i forskjellige størrelser, til de kom fram til trappen opp til andre etasje.

«Yep,» sa Seth. «Jeg har ikke sett loftet i det hele tatt.»

«Nettopp, og jeg har bare så vidt stukket hodet inn luka,» sa hun. «Uansett, jeg flytta på en haug med pappesker og andre greier som lå rundt og blokkerte veien, og helt innerst i det innerste hjørnet fant jeg noe.»

De klatret opp den knirkete gamle trappen. Faretruende lyder tilsa at hele huset kunne falle sammen når som helst.

«Og hva fant du?» sa Seth, en smule skeptisk.

«Jeg har ikke peiling på hva det er,» sa Jill og gikk til venstre på toppen av trappen. «Men uansett hva det er så ser det mildt sagt interessant ut.»

De kom til døren i enden av den nye korridoren.

«Velkommen til soverommet vårt,» sa Jill og veivet hånden i retning av den store sengen som var plantet under et vindu på motsatt side av rommet. «Her sover vi … og sånn.» Hun stirret på Seth og fniste som en fjortenåring.

En stigelignende greie i treverk hang fra et hull i taket, og lente seg på gulvet. Tilgjengelig for enhver som hadde lyst og meldte seg frivillig til å stige opp i det øverste nivået av dette kolossale huset.

«Så dette er inngangen til den magiske verdenen,» sa Robin og myste opp i abyssen i taket. «Ser rimelig mørkt ut der oppe, eller hva?»

«Døh,» sa Seth, «er du seriøs?»

Det tok et sekund eller to før Robin svarte: «Nei, selvfølgelig ikke.»

«Uansett …» sa Jill for å penetrere den rare testosteron-skapte bobla deres. «Veien er opp!» Hun klatret opp først, før Seth og Robin slet og krøkket seg oppover den bitte lille dritten av en stige etter henne.

«Kom igjen, gutter,» kurret hun fra oven. «Den er da ikke liten.»

Da de endelig klarte å karre seg helt opp og fikk stappet de digre kroppene sine inn i den første delen av loftet, sto Jill allerede og ventet ved en dør noen meter lenger inn. Hun åpnet den og forsvant til den andre siden. De fulgte hakk i hæl, om enn noe saktere. Det var en bitte liten stige etterfulgt av et bitte lite rom for bitte små folk. Vel, det var ikke de.

På den andre siden, derimot, åpenbarte det seg et totalt uventet gigantisk rom. Taket svevde høyt over dem som i en diger låve. Spindelvev store og tykke som en kjempes hender lå klistret overalt som levende tapet av dødelige feller. Noen lyste opp i skinnet fra enkelte solstråler som vokste ut av sprekker i veggene. En udefinerbar lukt som fikk det til å vri seg i magene deres gjennomsyret den tette loftsatmosfæren. Nedstøvede pappesker, kasser, stoler, boler, bilder, potter og alt mulig annet lå slengt rundt overalt. Som Moses delte havet, hadde Jill delt alt rotet. En sti av tomrom strakk seg innover og gjennom rommet til enda en dør i enden av det hele.

«Her er det,» nesten hvisket hun. Dørens gjenger pep da den åpnet seg. Alle entret.

På innsiden av det nye rommet sa Robin: «Så labyrinten har et endepunkt, tross alt.»

Dette siste rommet var halvparten av størrelsen til det forrige, men fortsatt relativt stort. Haugevis av bokser, blader, bøker og andre ting var stablet oppå hverandre, eller lå slengt i klynger rundt hele gulvet. Også her hadde Jill ryddet en ren sti mellom alt rotet.

Hun gikk helt inn og bøyde seg ned ved en åpen kasse på gulvet. «Her er den,» sa hun og plukket opp en sekskantet boks på størrelse med hendene hennes. Hun ga den til Seth.

Han tok den, holdt den nærme ansiktet og inspiserte nøye som om det var en slags uforståelig abstrakt kunst. «Jeg har aldri sett noen av disse symbolene før,» sa han og lot fingeren gli over de innrissede tegnene. «Og hva slags materiale er dette?»

«Få se.» Robin strakk ut hånden.

Seth sendte den videre og klødde seg i det korte skjegget. «Sjekk.»

Robin studerte den nøye i noen sekunder, snudde den rundt for å ta synet inn fra alle kanter. Til slutt sa han: «Aner ikke.»

«Kanskje den kan gjøre noe,» sa Jill med glimt i øyet. «Kanskje den er magisk.»

Robin gliste.

Seth trakk på skuldrene. «Ikke regn med det – det er bare en rar boks.»

«Akkurat!» sa Robin. «Er ikke det den perfekte grunnen til at den kan være magisk, da, fordi det er det siste vi forventer?»

«Men nå som du avslørte den store overraskelsen ødela du muligheten for at det kan skje.»

«Ja,» sa Robin og tok et par skritt nærmere sin eldre bror, stirret ham dypt inn i øynene og hvisket som en skummel introduksjonstemme i en film: «… med mindre det er hva de vil du skal tro …»

Jill lo.

«Okay, men sjekk det her,» sa hun og snappet boksen ut av hånden til Robin. «Dette er grunnen til at jeg måtte vise dere.» Hun førte den opp i øyehøyde, flippet den rundt noen ganger mens fingrene trykket på et spesifikt punkt på hver av de seks sidene. «Følg med nå.» Hun holdt den opp med utstrakt arm.

En lyd som hørtes ut som fsssssss!! skviste seg ut av boksen og en rødlig glød begynte å lyse ut av de inngraverte symbolene. Hele rommet ble farget i et mørkerødt skjær.

«Wow,» sa Seth, «Det forventa jeg ikke!»

«Ser ut som en skikkelig avansert Rubix Kube,» sa Robin og gapte mot den fremmede tingen.

«Ja, minst!» sa Jill, stirret som i transe på det røde vidunderet fingrene hennes omkranset. Det kjentes ut som å holde et levende hjerte. «Det er noe spesielt med denne, jeg bare vet det!» Hun holdt den hardt i hånden.

«Vi tar den med ned og studerer den i dagslyset,» sa Seth og gikk mot døren. De andre fulgte med.

Jill lukket boksen mellom begge hender, holdt den tett inntil brystet,

Seth grep rundt dørhåndtaket … og skrek.

Instinktivt dro han til seg hånden som om han nettopp hadde tatt på en brennende het kokeplate, eller kanskje et elektrisk gjerde. Klemte hånden med den andre og hoppet opp og ned som en tegneseriekarakter bitt av en illsint slange. «Ah, faen, det jævla dørhåndtaket brant meg eller noe!» ropte han gjennom sammenbitte tenner.

Robin passerte ham, kikket nærmere på døren, som var lukket helt igjen, og håndtaket glødet. «Det lyser rødt som symbolene på boksen,» sa han, bøyde seg ned, plukket opp en gammel avis, rev av en bit, kastet resten på gulvet. «La oss se nå,» mumlet han og dyttet papirbiten inntil dørhåndtaket.

Noe av selvkontrollen til Seth var tilbake, nå stirret han inngående på det broren drev med. Øynene til Jill var på størrelse med to fullmåner.

«Fy faen,» sa Robin da papiret plutselig tok fyr. Han ristet det kjapt fram og tilbake til flammene døde, og lot det dale tilbake ned på gulvet – denne gangen crispy som overstekt kull. «Du hadde visst rett, Jill. Boksen er nok magisk, for det her er bare sykt.»

Et klikk hørtes fra halsen hennes da hun svelget. Hun holdt boksen helt ut med utstrakte armer, som om det var en stygg baby. «Men jeg ville ikke at den skulle være sånn magisk.»

«Stopp en halv!» avbrøt Seth. «Det er en logisk forklaring på dette et eller annet sted. Ikke sant?»

De to andre glodde på ham som troende som så noe utrolig.

Seth så ned på hånden sin. Røde, brente merker var svidd inn der dørhåndtaket hadde vært i kontakt med huden hans. Han løftet på øyebrynene. Trakk på skuldrene. «Eller, hva veit jeg? Kanskje det ikke er noe logisk med denne situasjonen i det hele tatt,» sa han og kikket på det rødglødende dørhåndtaket. «Kanskje den jævla boksen er forhekset.»

Boksens røde lys ble akutt mer intenst.

Denne gangen var det Jill som skrek. Automatisk mistet hun boksen, som landet på gulvet og rullet rundt noen ganger før den stoppet. Hun holdt begge hendene – som begge hadde holdt i den – inntil seg og slapp ut et langt, smertefullt stønn.

Seth la armene rundt henne. «Brant du deg, du og?»

«Ja,» sa hun mellom en smal åpning i de sammenpressede leppene.

«Okay, fuck det her,» sa Robin og begynte å sparke døren. «Jeg skal til helvete ut herfra!» Han sparket den igjen. Og igjen. Han sparket den om og om igjen, gang på gang, men den nektet å gi etter. «Seriøst?!» ropte han til den fordømte døren og forbannet dens eksistens. Sparket igjen, med mer kraft. Deretter rygget han bakover et par meter, før han løp mot den med skulderen først. Et halvt sekund senere traff han med all sin tyngde. Det spraket i treverket, men den rikket seg ikke. «Faen!!» hylte han som en hjelpeløs mann i et bur og skled ned på gulvet, utslitt av rømningsforsøket.

«Da er vi visst fanga, gitt,» sa Seth.

«Nei, virkelig?!» bjeffet Robin.

Seth lo uten glede. «Slapp av nå, lillebror, ingen grunn til å frike ut.»

«Nei, selvfølgelig ikke …» sa han, stirret på gulvet med et håpløst uttrykk tatovert i ansiktet. «Vi er bare føkka uansett.»

I det eksakt samme øyeblikket de ordene ble ytret begynte hele huset å riste, som om et jordskjelv var igang utenfor. Den utenomjordisklignende boksen lyste enda sterkere, og rødheten ble tettere, sterkere, mer som blod. Stabler med aviser og bøker dirret og ramlet til slutt overende. Støv hvirvlet opp i den tykke loftsluften. Ristingen ble kraftigere og kraftigere helt til det virket som hele universet var på vei til å eksplodere. Og så, ut av ingensteds, stoppet det.

Alt ble svart. Totalt svart.

Boksen lyste ikke lenger. Heller ikke dørhåndtaket. Sprekkene i veggene hvor sollyset skinte igjennom sekundet før var også borte. Det var helt svart, som om dag var blitt til natt i løpet av et knips med fingrene.

Alle tre gispet. Et gispende kor skapt av opplevelsen av en dette-skjer-bare-ikke-situasjon.

Kanskje så mye som åtte evige sekunder passerte i dørgende stillhet før en allestedsnærværende, dyp stemme presenterte seg selv: «Velkommen, mine nye mennesker. Jeg ønsker dere en god dag.» Stemmen hørtes mekanisk ut, men samtidig, på en merkelig måte, naturlig.

«Hvem er du?» spurte Seth. «… boksen?»

En buldrende latter vibrerte rumlende gjennom hele huset, som fortsatt var badet i altoppslukende mørke. «Jeg kan forsikre dere at jeg ikke er noen patetisk liten boks, mine nye mennesker. Jeg er derimot selve huset dere nå flytter inn i, og jeg ønsker dere velkommen.» Det var umulig å tyde emosjonen i stemmen.

«Kunne du kanskje skrudd på lyset igjen?» sa Robin fra et eller annet sted i det omkringliggende mørket.

«Ja, selvsagt kunne jeg gjort det,» sa huset, «men det gjør jeg altså ikke.»

«Hvorfor ikke?» sa Jill. «Hva har vi gjort galt?»

«Å, dere har da virkelig ikke gjort noe galt, mine nye mennesker! Snarere tvert imot – jeg er svært tilfreds med deres tilstedeværelse her! Dere eksisterer derimot ikke for å leve, men simpelthen kun for at jeg skal fordøye dere.» Igjen runget den buldrende latteren. «Dere skjønner, mine nye mennesker, jeg er et levende vesen; ikke en livløs konstruksjon, slik dere ser på meg.» En pause, før huset fortsatte: «Jeg trenger mat som enhver annen organisme – omtrent som et tre – med det unntaket, selvsagt, at jeg er uendelig mye mer intelligent enn et lite tre. Og en boks

Jill hikstet. «Jeg forstår ikke! Hva er du vil?» Hun trampet foten i gulvet og gråt i armene til Seth, som på sin side heller ikke skjønte noe som helst av dette sinnssyke scenarioet som utspilte seg i det totale mørket rett foran hans nå blinde øyne.

«Slapp nå aaav, mine nye mennesker,» flirte huset – ja, det flirte faktisk – og sa: «Dere er kun den nyeste ladningen av Ferske mennesker, som enkelt forklart er en type mat jeg har konstruert ved å kombinere forskjelligartede grunnleggende næringsstoffer i en funksjonell miks jeg trenger for å opprettholde mitt liv, og i tillegg for å optimalisere min adaptasjonsevne som et selvbevisst, levende vesen.»

Bilder med tilhørende lyd flashet forbi det indre synet til alle tre. Som en animert, mental film fikk de se det huset beskrev samtidig som det skjedde, som om de på en uforståelig måte allerede visste dette. Seth prøvde febrilsk å skru av de marerittaktige bildene, men til ingen nytte.

Jill skrek og gråt. Hun kunne ikke og ville ikke vite hva det var huset forklarte. Alt var bare så totalt, komplett uekte. Det var for mye, altfor mye. Hun holdt seg enda hardere fast i Seth.

Huset fortsatte: «Med andre ord, jeg skapte dere gjennom en syntese av forskjellige organiske elementer. I denne prosessen ble dere opprinnelig skapt som et lite frø. Dette frøet plantet jeg i hagen utenfor meg selv. Der vokste dere, som planter, kroppene deres utviklet seg mens de var innkapslet i et beskyttende materiale vi kan kalle egg. De første sekundene av livene deres begynte da Jill tilsynelatende fant den «skumle, gamle, utenomjordisklignende, rødglødende boksen», og Seth tilsynelatende slapp broren sin inn for første gang for å ta en titt på meg … tilsynelatende.» Huset humret igjen. «All hukommelse dere har lagret i sinnet fra deres liv opp til det øyeblikket, er kun en drøm som utviklet seg i den voksende kroppen deres mens dere lå innkapslet i egget.»

Alle lyttet nå. I total, kvelende stillhet, mens denne dype, vibrerende stemmen delte sin umulige historie i både ord og utrolige mentale bilder som ble manipulert fram i tankene deres.

«Til slutt, en dag – hvilket var idag – slo egget sprekker og dere poppet ut en etter en, nesten som kyllinger,» sa huset, som om det var morsomt. «Faktisk, dere er egentlig grønnsaker som midlertidig ble hypnotisert av en altfor kompleks drøm om et illusorisk liv dere nå tror dere har opplevd. Men det livet er ikke ekte. Det var kun en drøm fra en halvt bevisst tilstand fra før fødselen av plantekroppen deres. Det er den eneste grunnen til at dere eksisterer. Vel, nok snakk, mine nye mennesker.»

Igjen stillhet. Og Jills gråt. Seth klappet henne på ryggen.

Etter en stund sa Robin: «Er det over?»

«Aner ikke,» sa Seth. «Det er jo fortsatt svart her, så mest sannsynlig ikke.»

«Kanskje det venter på at vi skal-»

Robin fikk ikke sagt noe mer før Jill avbrøt ham: «Kjenner dere det?»

Stillheten la seg over mørket igjen.

Så kjente Seth at temperaturen steg, kjapt. Han fant hånden til Jill. «Ja,» sa han, «jeg kjenner det.»

«Jeg og,» hvisket Robin fra gulvet. «Det blir varmere.»

Det gikk fra å være varmt til å bli brennende glohett på under tretti sekunder.

«Dette er ikke sant!» sa Jill med panikk i stemmen.

«Ikke bekymre dere,» sa den dype allestedsnærværende stemmen. Nå hørtes den nesten trist ut. «Snart er det over. Det er bare fordøyelsesprosessen, og vil være over på null tid.»

«Fordøyelsesprosessen?!» ropte Robin ut i det altoppslukende mørket. Stemmens ekko rikosjerte mellom veggene.

«Dere, mine nye mennesker, er nå i prosess av å bli fortært av, skal vi si, magesyren i min indre atmosfære. Dette er en metafor, selvsagt, men passende nok. Mer spesifikt blir dere opphetet og dekonstruert næringsstoff for næringsstoff som nærer min organiske, levende kropp – ja, på samme måte som dere drømte at deres egne kroppen levde av mat i deres fiktive liv i egget,» sa huset som om det var den mest naturlige tingen i verden. «Den eneste forskjellen er at jeg faktisk spiser dere, mens dere kun har forestilt dere å noen sinne ha smakt på noe som helst. Som jeg allerede har nevnt, dere er tross alt bare grønnsaker.»

Nå hadde den brennende varmen økt til en grad av helveteslignende vulkan-varme blandet med en følelse av at kroppen sakte ble dekonstruert tilbake til sine individuelle celler. Selvfølgelig, ingen av dem tenkte bevisst over dette mens kroppene deres levende og utilgivelig sakte ble kokt og splintret opp i små partikler på nano-størrelse. Men de opplevde klart og tydelig at huden deres ble pulverisert og øynene smeltet mens stemmebåndet skrek sin siste symfoni.

Seth kjente bevisstheten sin slippe taket idet elementene kroppen hans besto av separerte seg fra hverandre. «J-Jill, jeg … jeg el-elsker … deg …» klarte han å presse fram, før livskraften skvistes ut av ham for godt.

Rent fysisk registrerte hjernen til Jill sin kjæres siste ord, men hennes egen bevissthet var allerede slettet fra eksistensen.

Robin forsvant og smeltet inn i svartheten, druknet i intethet, og la aldri merke til at slutten kom.

Igjen kunne huset sove.

  

SLUTT

 


Finn flere historier og noveller …

BO
Forfatter, musikkprodusent, webutvikler, 3D-spillærer, YouTube-hue. Tegner og maler en skvett i ny og ne. Myez.