© Unum 2014

Unum Bokforlag

ISBN: 9788299959513

Omslagsdesign / Sats: Ben Ormstad

 

Døden & Djevelen

En krimnovelle

 

1

Mikael Fiks stirret ned på liket. «Mann.» Tenkte seg om. «Muligens kvinne.» Han studerte den brutalt flådde kroppen med et alvorlig uttrykk klistret til ansiktet. «Vanskelig å si med sikkerhet grunnet likets, øh, uidentifiserbare tilstand.» Skrittet rolig rundt det og observerte fra alle vinkler. «Dette ser ut som en slags rituell tilstelning.»

Herr Andersen, oppdragsassistenten, lente seg nærmere. «Og hva spesifikt får deg til å tro det?»

«Det er innlysende,» sa Mikael og pekte. «Den boks-alter-greia med stearinlysene, og den lille …» Han stoppet, fullførte: «Vel, jeg veit ikke hva i helvete det er, men det ser ut som en slags krystall. Videre, den blodige dolken som ligger halvveis skjult av mørket i hjørnet der borte er ingen vanlig tollekniv, det kan du ta deg faen på; det er et seremonielt verktøy.»

Herr Andersen nikket, men virket ikke videre overbevist.

Mikael ignorerte det, fortsatte: «Vi befinner oss i en T-banetunnel. Hvis dette bare er enda et vanlig mord ville det ikke vært behov for disse spesielle … redskapene.» Han fanget blikket til assistenten. «Hva tenker du?»

«Akkurat nå, ingenting. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at et mord har funnet sted her, og at noen høyst uvanlige gjenstander mest sannsynlig var involvert i handlingen,» sa Herr Andersen, børstet noe støv fra jakkeermet.

«Enig,» sa Mikael. «Og basert på dette er det enkelt å konkludere hvilken sammenheng de forskjellige elementene har med hverandre.» Hans radarlignende syn fanget et glimt av noe som stakk ut fra under alter-boksen. Med tommel og pekefinger snappet han det opp og fram i skinnet fra lyset i tunneltaket. En sammenbrettet papirbit med svidde kanter.

«Hva er det?» sa Herr Andersen.

Mikael brettet det opp og leste de utydelige kråketegnene høyt:

    Med sang og dans en slanges krans
    manes fram fra Satans lange svans,
    alle mann slaktes bak nattens alter.

    Det hvite, det svarte, pinen og hatet,
    selv kvinner og barn forsvinner i dag,
    når kniver og staker bringes fram.

    De lider bare hvis de viser motstand,
    i den siste time vi bevitner bortgang.

«Rørende,» sa Herr Andersen uttrykksløst. «Så var det likevel et rituale … muligens.»

«Klart faen var det det,» sa Mikael. «Sjekk lommene på den der.» Han gestikulerte mot en opprevet jakke på bakken.

Herr Andersen ble betalt for å adlyde Mikaels ordre. Begynte å lete gjennom indre og ytre lommer. «Her,» sa han og holdt opp to små kort av noe slag.

«Interessant.» Mikael tok dem, inspiserte de nærmere. «Det er tarotkort,» sa han. «Døden og Djevelen.» Han lo. «Selvfølgelig måtte det bli enda merkeligere.»

«Døden er et symbol på nye begynnelser, forandring eller, vel, død. Djevelen, på sin side, peker mot det materielle aspektet av livet,» informerte Herr Andersen. «Og begjæret etter det.»

Mikael smilte.

«Det er skrevet noe på baksiden,» sa Herr Andersen uten å bevege en eneste muskel i sitt steinharde ansikt.

Mikael snudde kortene og leste:

    «Døden lever i en eldgammel grav
    fordi Djevelen ble rammet av hat.

    Djevelen lever i en hellig hule
    fordi Døden er hennes trell i nuet.»

«Så vi har fått oss en gåtemaker som rimer,» sa Herr Andersen. «Flere innlysende ledetråder, eller hva?»

Mikael nikket. «Absolutt,» sa han og stirret assistenten rett inn i øynene. «Vi kommer til å finne denne såkalte Djevelen i T-banetunnelene under byen, og Døden er nok å spore opp på byens gravlund. Det er mitt forslag.»

«Vent nå litt,» sa Herr Andersen og løftet hånden. «Av alle potensielle steder i denne gudsforlatte drittbyen, hva får deg til å være så sikker på at det er nettopp disse spesifikke stedene som er aktuelle?»

«Fordi,» sa Mikael, «det eksisterer kun én type ‘hule’ i denne byen, og det må jeg virkelig si er T-banesystemet, altså undergrunnsdelen av det. Det er det nærmeste en ‘hule’ man kommer uten å ta en lang dagstur ut til nærmeste fjell. Og Døden på gravlunden, vel, dersom han virkelig lever i en ‘eldgammel grav’, så er det der vi finner han … eller hun.»

«Du vet dette høres ut som reinspikket vrøvl, ikke sant?»

«Det er hva vi har,» sa Mikael. «Jeg setter ikke premissene. Jeg jobber simpelthen ut ifra hva jeg får i fanget.»

«Jeg mener kun å påpeke at alt dette virker helt på jordet, og, ærlig talt, høres rett og slett bare tullete ut.»

«Hvis du har et problem med det, Herr Andersen, så får jeg deg gladelig fjernet fra oppdraget.» Det var et løfte, ikke et spørsmål.

«Slapp av,» sa Herr Andersen, totalt uaffisert. «Jeg er med. Jeg gir deg kun kontinuerlig tilbakemelding på hva det enn gjelder for å opprettholde en god balanse i vår evne til å legge merke til forskjellige aspekter av enhver sak.»

«Godt,» sa Mikael Fiks. Hans trente blikk fulgte noe som lignet et rødt spor dypere innover i det komplekse systemet av T-banetunneler. «Ser du det?» sa han, nikket i retning av sporet.

«I aller høyeste grad, ja.» Herr Andersen gikk bort til de nærmeste flekkene på bakken, huket seg ned. «Blod.»

«Fortell meg noe jeg ikke veit.»

«Dette blodet hører ikke til vår døde venn.» Assistenten så opp. «Det er for ferskt.»

«Flott,» sa Mikael og smilte som en ulv. «Det er veien til Djevelen.»

2

Døden lente seg tilbake i stolen og nøt synet av sin kone, Djevelen. Hun satt røykende på en sigarett, som en katt som slikker halen sin. Hun var en brutal liten djevel, og han var en enda jævligere død. Sammen var de historiens mest passende par. Hun like ond som han var kald. Hun valgte dem, og han slettet dem. Det hadde alltid vært slik, helt siden tidenes morgen – og til og med før dét. En dag gikk det opp for de at de måtte jobbe sammen for all evighet uansett, så de falt pladask for hverandre. Ja, damer og herrer, de ble faktisk skikkelig gammeldags forelsket med sommerfugler svirrende rundt i magen og hele pakka. De giftet seg, og det er slutten på den historien.

«Hvordan gikk det på jobb i dag?» sa Djevelen, mens hun røykte sitt spesiallagde onde tobakksmerke.

Døden tok en sup av den utrolig fine 10000 år gamle svarte vinen. «En av dem var litt vanskeligere enn de fleste,» sa han og drakk vin fra sitt antikke, kongelige beger, hvilket fikk ham til å føle seg som Dracula. «Jeg iscenesatte åstedet nøyaktig slik du ønsket det, med alteret og dommedagskrystallen og alt det andre.» Med pekefingeren lagde han en sirkulær bevegelse i luften. Tok enda en munnfull vin, svelget sakte og fortsatte: «Jeg begynte med å skrelle av huden hans, hvilket jo var dagens metode for å fjerne de som er klare til å dra – igjen som du ønsket, min kjære. Men så, da jeg hadde kommet omtrent halvveis ned kroppen må han ha blitt fylt av magiske krefter eller noe lignende, for han sparket meg overende og sprintet av gårde.» Døden roterte det høye begeret så den svarte vinen blandet seg som en liten tornado.

«Oj, oj,» sa Djevelen, uten å miste sitt forføreriske smil. «Hva gjorde du da?»

«Jeg løp etter ham selvsagt, og fikk til slutt kappet ham ned med dolken,» sa Døden og lo med entusiasmen til en fem år gammel gutt som dreper maur med forstørrelsesglasset sitt. «Problem eliminert. Men det bør nevnes at jeg ble faktisk kuttet rimelig hardt,» sa han og dro opp skjorten så hun kunne se. En stor bandasje gjennomvåt av blod var klistret fast fra nedre del av mageregionen og nesten helt opp på brystet. «Det ble selvsagt mye søl, men jeg klarte etter hvert å komme meg hjem og fikk sydd meg sammen igjen.»

«Jeg er sjokkert,» sa Djevelen, blåste grå ringer ut mellom sine svartmalte lepper. Hun lente seg framover og knuste sigaretten i askebegeret på det runde marmorbordet. «Trodde du aldri gjorde feil.»

Han smilte. «Gud må ha sans for humor. Jeg kan se for meg overskriftene: I dag døde selveste Døden av et altfor dypt knivstikk påført ham av en av de utvalgte hjemreisende!» Han humret og supte mer vin.

Kona hans klappet hånden mot låret og lo høylydt. «Vel, du tok ham i det minste. Det er det eneste som betyr noe.» Lente seg tilbake, krysset bein og armer som en fornøyd sjef. Etter noen sekunder tente hun en ny sigarett.

«Ja,» sa Døden.

Men han fortalte henne ikke det faktum at det hadde vært to av dem. En ble hardt skadd, men kom seg unna. Den andre, vel … den andre kom seg ikke unna. Døden var mer en ekvilibrium-fokusert type enn sin helhjertede onde kone. Derfor, om han en dag, som i dag, jaktet på to stykker samtidig, og en kom seg unna mens den andre ble tatt, så var det perfekt balanse i hans verden.

Djevelen, derimot, så overhodet ikke på disse sakene fra det samme perspektivet. Hun hadde hele den personlige kampen mot det Gode å fokusere på, og hadde derfor alltid et ekstra insentiv til å få den Kosmiske Moralitetsmåleren til å dyppe enda noen hakk lenger ned i de håpløse dyp av negativitet.

Døden, på sin side, ga egentlig temmelig faen. Både gode og onde mennesker døde hver eneste dag, så han ville for alltid være mellommannen – den perfekte balanserer mellom liv og død, godt og ondt.

Derfor, heller enn å være helt ærlig med sin kone, sa han: «Alt i alt gikk det svært bra. Jeg fikk unnagjort hele listen. Send meg gjerne en dobbelt så lang neste gang,» sa han, kry som en unge.

Hun lo som bare Djevelen selv kunne le, og blåste en tettpakket stråle av røyk mot ham. «Det kan det faktisk hende jeg gjør,» sa hun. «Vær på vakt, min kjære.»

«Vel, uansett hvem de er, så dreper jeg dem,» sa Døden.

Nå lo de begge to.

Selvfølgelig kom han til å drepe dem.

3

«Vi bør tilkalle forsterkninger,» sa Herr Andersen.

«Forsterkninger?!» Mikael Fiks spyttet ordet ut som utgått melk. «Det er ingenting som heter forsterkninger.» Øynene hans skannet kontinuerlig området som en radar; lot synet svømme i det flytende mørket foran seg. «Det eneste som finnes er dette, nå, oss og sporet vi følger. That’s it. Ingen kommer,» sa Mikael og spiddet blikket inn i Andersens, «og ingen drar herfra. Ingen har noe valg. Dette er virkeligheten.»

Herr Andersen løftet hendene opp foran seg, som for å lage et beskyttende skjold mot Mikaels tirade. «Selvsagt, hva enn du sier, O Hellige Mester.»

De hadde fulgt sporet av friskt blod dypere og dypere innover de underjordiske T-banetunnelene, helt til det på mystisk vis hadde forgreinet seg i to forskjellige retninger. Et enkelt myntkast fikk bestemme hvilken retning som ble den heldige vinner av en utforskningsvisitasjon av våre to fryktløse helter. Med pistoler klare og adrenalin pumpende gjennom blodårene som kokende batterisyre hadde de kommet til noe som så ut til å være flere parallelle tunneler. Situasjonen tok en heller kjip vending da blodsporet ledet dem til et enormt, nesten helt bekmørkt rom flommet over av svart, ugjennomsiktig vann.

«Jeg antar du har en fantastisk idé,» mumlet assistenten mens han glodde på det urørlige svarte vannet.

«På den andre siden,» sa Mikael og pekte mot en enda mørkere overflate på veggen på den motsatte siden av rommet. «Akkurat der, der fortsetter blodet.»

«Og hva er det der?»

«En dør til et annet rom, så et annet rom, og mest sannsynlig enda et rom etter det igjen. Du kan vedde lønna di på at blodsporet fortsetter i de rommene.» Mikael så ut som en statue av sikkerhet. «Nå må vi bare finne en måte å passere vannet på.»

«Ja, og det klarer du vel lett som fjær,» sa Herr Andersen toneløst, humøret glitrende entusiastisk som alltid. Han gikk til kanten, lente seg ned og stakk en finger i det kalde vannet. Lydløse krusninger ble født på overflaten og ekspanderte utover. «Er det dypt, tro?»

Mikael flippet opp en LED-lommelykt fra innsiden av den altfor dyre dressjakken. Tente den og lyste mot vannet. «Ser du noe?»

Herr Andersen fulgte lyset så dypt det gikk. «Vanskelig å si sikkert,» sa han, «men jeg tror kanskje det bare er en halv meter, eller sånn omtrent.»

«Hah!» sa Mikael. «Null problem, altså.» Han hoppet ut i vannet som en ivrig unge om sommeren, pistolen høyt over hodet, klar for alt. Vannet var hoftehøyde. Han vinket på assistenten.

Herr Andersen vred ansiktet i et utilfreds uttrykk. «Siden du allerede er uti kan du stikke bort å sjekke om det er noe der eller ikke. Jeg kommer hvis du finner no-»

Mikael drepte setningen: «Kom nå, hvis ikke kommer jeg og henter deg.» Ærlighet gnistret i øynene hans. Han snudde seg vekk fra assistenten og begynte å gå mot den andre siden.

Herr Andersen viste sitt første ekte uttrykk denne dagen. Frykt. Han tok et dypt åndedrag, lot seg falle over kanten som en sekk med knokler. Idet vannet dynket klærne og begravde ham nesten helt opp til navlen, følte han et instinktivt behov for å hive etter pusten. Dog var det overhodet ingen mulighet for drukning i denne overdimensjonerte vanndammen. Likevel føk bilder fra et fortrengt minne gjennom ham, og sendte frysninger over ryggen mens angsten klumpet seg til i magen. Han lukket hendene i stramme knyttnever, bet tenne hardt sammen. «Jeg nekter å bukke under av dette!» sa han til seg selv, og fulgte bølgene Mikael lagde på vei mot den andre siden. Herr Andersens hals var tett og tørr.

«Kommer du?» sa Mikael i det samme han dro seg opp på kanten.

«Ja,» sa Herr Andersen og tvang seg til å krysse den våte massen som omringet kroppen hans. Det var kaldt og på en måte slimete, seigt, som olje heller enn vann. Det eneste som guidet ham i riktig retning var det flakkende lyset fra Mikaels lommelykt, mens han, Mikael, lette på bakken etter flere ledetråder.

«Selvsagt,» mumlet Mikael. «Sporet fortsetter.» Han brukte lommelykten som en skanner og søkte gjennom mørket etter alt som kunne fortelle noe mer om hva som hadde foregått her. Og ganske riktig, lyset avdekket en lufttømt oppblåsbar liten robåt som lå halvklemt mellom noen digre steiner og en haug med søppel. Han nærmet seg og dyttet borti båten med foten. En dam av blod lå klistret til bunnen av den som tykk, våt maling. Er det gjerningsmannen eller offeret som har løpt sin vei? spurte tankene, mens han skrapte seg på haken med pistolmunningen. Det raspet i skjeggstubbene. Hvem det enn var må da virkelig trenge legehjelp nå – selv selve Djevelen. Mikael smilte og gikk tilbake til blodsporet.

Herr Andersen klatret opp på det tørre platået, nå gjennomvåt, øyne på vidt gap, og sa: «Hva skjer?»

«Vi er nødt til å gå inn i den trange jævla greia.» Med lommelykten pekte han mot veggen. Noe som lignet et ventilasjonsanlegg kom til syne i mørket.

«Virkelig?» Assistenten var på vei til å protestere, men fikk fort øye på blodsporet som forsvant inn i den. «Javel, ja.»

Mikael Fiks sparket løs filteret som dekket for den provisoriske inngangen, før han la seg flatt ned på magen. «Må bare elske denne jobben.»

De ålet seg inn, den ene etter den andre, og fulgte bloddråpene som sultne vampyrer. Det klaustrofobisk smale røret tillot nær sagt null bevegelsesfrihet, annet enn små, markaktige krypebevegelser.

«Ser du noe?» spurte Herr Andersen noen minutter senere. Det hørtes ut som ordene kom fra innsiden av en forvokst metallboks.

«Nei, ingenting å se, annet enn denne helvetes trange sjakten.»

«Blodet må tilhøre en person med den absolutt største kapasiteten i verden til å miste blod og samtidig fortsette å leve,» sa Herr Andersen mens han ålet seg framover.

«Mm,» sa Mikael, holdt pistolen foran ansiktet i et stivt grep. «Kanskje det ikke bare er én av dem.»

Ytterligere fem minutter passerte før de endelig kom til enden av sjakten. Mikael slo av filteret med albuen og poppet ut av ventilasjonsanlegget som et prosjektil. Herr Andersen lignet mer på en pløsete vannballong.

Mikael strakk seg så det knaket i ryggvirvelen, og skannet rommet de hadde havnet i. Et slags kontor, faktisk. Han søkte systematisk gjennom skuffene i skrivepulten, hyllene og sjekket under de andre bordene og stolene. Ingenting. Den eneste informasjonen han fikk med seg var at de nå tydeligvis hadde entret et gammelt sinnssykehus. Sporet av blod går hvorhen sporet av blod går, nynnet tankene i hodet. Nå fantes det ikke lenger noen vei ut av situasjonen. Den eneste muligheten var nå å komme seg gjennom den. Jeg kommer meg gjennom den, okay, tenkte han og åpnet den siste skuffen i rommet. Flere pasientjournaler. Galehuset hadde i tidligere tider åpenbart vært fullstappet av paranoid schizofrene og andre mentalt ustabile varianter av menneskeartens interessante repertoar av bisarre individvariasjoner. «Dette stedet må ha vært topphemmelig,» sa Mikael. «Og i tillegg blitt stengt for mange, mange år siden.»

«Hvem bygger vel et sinnssykehus her nede?» sa Herr Andersen. «Vi er langt under T-baneundergrunnen nå.» Han børstet støv, sand og andre mindre nevneverdige ting bort fra jakkeermene. Fortsatte deretter med å vri opp buksestoffet for å skvise ut så mye vann som mulig. En liten dam samlet seg rundt ham.

«Militæret,» sa Mikael. Et skjevt smil snek seg inn på leppene hans. «Eller Djevelen.»

4

Døden fulgte med i overvåkningsprogrammet på PC-skjermen og ble overrasket over å se at de hadde fått besøk. Mennene så ut til å være av den seriøse typen folk. Stive ansiktsuttrykk, dresser og kort hårklipp. Han så pistolene og klukket av latter som en liten jente. «Nusselig,» mumlet han og zoomet inn på den som så ut til å være sjefen. Et par klikk med musa, noen trykk på tastaturet, og denne fyrens ansikt ble skannet og sendt til de topphemmelige sosiale databasene han hadde hacket seg inn i noen år tidligere. Døden fullførte sitt tredje glass svart vin siden han var kommet hjem fra jobb tidligere denne dagen, og kjente at ansiktet var en smule numment. Datamaskinen fullførte søket og fant personen som nå nærmet seg deres hemmelig hjem. Informasjonen som dukket opp var:

    Mikael Fiks, drapsetterforsker …
    KRYPTERT INFORMASJON
    …
    Ikke mulig å laste inn ønsket Fil …
    Søk avsluttes …
    …
    Automatisk utlogging initiert …

Databasen ble avskrudd, og hele internettilkoblingen kuttet.

«Interessant,» sa Døden, fortsatte å glo på de to snokende mennene, som neppe var mer enn noen skarve minutter unna hans nåværende posisjon. «KJÆRE!» sa han med store bokstaver for å sørge for at hun hørte ham første gangen.

Djevelen poppet hodet sitt inn i Dødens private kontor. «Ja, elskede,» kurret hun.

«Se her,» sa Døden og tok hånden hennes.

Hun plantet seg på fanget hans som en diger kosebamse, krøllet en arm rundt nakken hans og lente seg mot skjermen for å bedre se hva som foregikk. «De er rett rundt hjørnet,» konstaterte hun uten antydning til overraskelse.

Døden kysset sin kvinne og sa: «Håret ditt lukter som ferske lik og døde roser, min kjære.»

«Å, dine ord er som håpløs barnegråt i mine ører, elskede.» De kysset igjen, fulle av lidenskap, som om de nettopp hadde møtt hverandre.

«Nå,» sa Døden og husket igjen de ubudne gjestene, «hva gjør vi med dem?»

«Vi lar de komme,» sa hun og slikket seg om leppene som en slange.

 

5

«Mikael,» sa Herr Andersen fra andre siden av korridoren de hadde funnet noen minutter tidligere. «Jeg tror du vil ta en titt på dette.» Med hånden holdende i dørvrideren stakk han hodet inn enda en gang. Et bad. De blodige klærne i en haug på gulvet. Her stoppet sporet. Ingen tvil.

Mikael gikk mot badet. «Er det slutten?»

Herr Andersen ville egentlig ikke innrømme det overfor seg selv, men den andre hadde ofte en nærmest irriterende klarsynt evne til å vite hva som kom til å bli det potensielt mest sannsynlige utfallet av en situasjonen ett eller to skritt fram i tid. «Det kan du godt si,» sa assistenten og holdt døren åpen.

Mikael entret baderommet og studerte de rotete, blod    gjennomtrukne klærne som lå skjødesløst kastet oppå hverandre på det hvite gulvet. Biter av bandasje, teip og noen håndklær var spredt rundt vasken. En saks lå på den. I toalettet, som ikke var blitt dratt ned, lå det en oppsvulmet klump av blodig dopapir. «Det er så innlysende hva som har skjedd her at det nesten er kjedelig,» sa han.

Herr Andersen nikket. «Men vi vet fortsatt ikke om det er morderen eller offeret vi følger etter.»

«Korrekt.»

«Så la oss få slutt på usikkerheten før heller enn siden!» sa en damestemme bak dem.

6

«Så la oss få slutt på usikkerheten før heller enn siden!» sa Djevelen idet hun entret badet hvor Døden hadde sydd seg sammen. Hun hadde bestemt seg for å finne ut hvorvidt de fortjente å leve videre eller ikke, og tok derfor med seg ondskapens stokk. Den kunne trollbinde en person og etterlate ham eller henne totaloppslukt av mørkets lys til en slik voldsom grad at de simpelthen sluttet å bevege seg. Om dette skulle skje var det ensbetydende med at de var valgt til å være hjemreisende og dermed klare til å logge ut av sin nåværende fysiske virkelighet. Døden kom snart til å ta seg en tur for å hjelpe til med overgangen.

«Hei, du!» sa en av typene hun nettopp hadde skremt dagslyset ut av.

«Hei, du!» hveste hun tilbake. «Har dere gått dere vill, gutter?» Hun veivet med ondskapens stokk som om det var et sverd. «Kanskje jeg kan hjelpe dere å finne veien tilbake?»

«Frue,» sa den største av de to og gestikulerte med hånden for å få henne til å legge fra seg stokken. «Vi skal ikke skade deg, men vil gjerne stille noen spørsmål.»

Dette er hårreisende! skrek tankene hennes. «Jeg er Djevelen, tullinger!» sa hun og svingte stokken mot dem. Dø, svin! hylte tankene. Jeg befaler dere å falle om og bare faens dø!

Ingenting skjedde.

Isteden glodde de to andre på hverandre som for å sjekke at de begge hørte det samme. Den største åpnet gapet igjen: «Øh, Djevelen, sier du?»

«Ja, ditt mindreverdige imbesil. Bøy deg, eller bli bøyd!» beordret hun i sin mest ondskapsfulle stemme som selvfølgelig kom til å sende isende spyd av frykt og endeløs håpløshet gjennom sjelene deres, hvilket ville etterlate dem mentalt og fysisk paralysert.

Men nei.

Isteden sa den mindre mannen: «Hvis du virkelig er Djevelen … da kjenner du kanskje Døden?»

Hun smilte. «Ja,» sa hun og hevet ondskapens stokk over hodet. «Døden er min ektemann»

«Forstår,» sa den lille fyren. «Og disse klærne er hans, er de ikke?»

«Ja,» sa Djevelen, «de tilhører Døden min.»

7

«Hvor er Døden nå?» spurte Herr Andersen. «På gravlunden?»

«Nei, din idiot!» ropte den stygge, gamle kjerringa mens hun svingte pinnen sin mot ham. «Han er her, i dette rommet, og venter på at jeg skal velge dere som hjemreisende eller ikke!»

«Hjemreisende eller ikke?» gjentok Mikael Fiks.

«Djevelen velger, og Døden utfører!» sa den gamle dama, og veivet fortsatt iltert med den lille pinnen i deres retning, som om hun forsøkte å opprettholde en ikke-fysisk barriere mellom seg selv og dem. «Om jeg ønsker det kommer Døden og slakter dere!» liret hun av seg.

«… kommer Døden og slakter oss,» gjentok Mikael som en papegøye.

«Hva skal vi gjøre?» Herr Andersen stirret på Mikael, med hånden klemt rundt pistolen.

«Denne kvinnen er åpenbart ikke riktig skrudd sammen i skallen,» sa Mikael, «og hennes ektemann – om det er sant – er en morder som kaller seg ‘Døden’.»

«Dere gjør klokt i å bare forsvinne samme vei dere kom, gutter,» sa en tynn, gammel mann med rusten stemme. Han kom helt inn i rommet bærende på en hagle siktet rett mot dem. «Det er ingenting å se her.»

«Min elskede,» sa den urgamle kjerringa, «jeg fikk ikke til å paralysere dem. Ondskapens stokk virket ikke.»

«Jeg vet, kjære,» svarte gubben og kysset henne.

Mikael klarnet halsen høylydt for å rette oppmerksomheten deres i sin retning. «En død, brutalt oppkuttet kropp ble funnet i en T-banetunnel noen få nivåer over oss, og blodsporet ledet oss hit, til dette badet, og til dine bloddryppende klær.»

Gubben dyttet hagla opp i ansiktet til Mikael. «Prøv å bevise det,» sa han. «Jeg er selveste Døden, og ingen vanlig dødelig kan noen sinne trosse meg!» Den gamle mannen lo. Deretter hostet han hardt som den gamle mannen han jo tross alt var.

Herr Andersen benyttet seg av muligheten som åpnet seg. Han dyttet gubben inn i veggen mens hostingen pågikk, rev opp skjorta hans så den store, blodige bandasjen teipet til kroppen åpenbarte seg. «Bevist! Du er så skyldig som det går an å bli,» sa han og brukte kroppsvekten for å holde gubben fast til veggen.

Med en lynrask bevegelse snappet kjerringa hagla fra gubben og siktet på Mikael. «Jeg gjør det i dag,» sa hun, slikket leppene. Fingeren hennes skviste avtrekkeren og …

… hun døde momentant.

Mikael Fiks fyrte av én kule som penetrerte skalpen hennes. Det skytefingeren hennes var på vei til å gjøre var ikke lenger en del av den sannsynlige framtidige virkeligheten.

Den gamle mannen skrek av innlevd smerte idet den gamle bestemora falt overende som et livløst stykke tørt kjøtt. Han hoppet, dyttet, sparket og ble helt gæren. De tynne, men likevel sterke armene begynte å kvele Herr Andersen. «Jeg skal flå deg som jeg flådde de andre!» ropte han og skjøt ansiktet fram, siktet på halsen til Herr Andersen. «Aaaa!» gneldret han og åpnet kjeften, tennene klare for å landing.

BLAM!

I det neste nanosekundet gjorde hodet hans sin siste dans, sa adios!, og den gamle gubben var borte. Falt om på gulvet som den sekken med kyllingbein han nå en gang var. En sekk med jævla onde kyllingbein.

«Takker!» sa Herr Andersen og fjernet seg fra de døde kroppene som nå fylte baderomsgulvet sammen med haugen av blodige klær. Han tørket svette fra pannen. «Det der kjentes ut som å bli angrepet av en ekte zombie.»

«Vel,» sa Mikael, «begge zombiene er borte nå.» Stakk pistolen tilbake i hoftehylsteret, skjult av den lange dressjakken. «De var helt ute av denne verden. De trodde faktisk de var disse karakterene.»

«Hvem hadde vel trodd at ‘Døden’ og ‘Djevelen’ skulle vise seg å være to eldgamle, gale personer? Jeg tipper de ble etterlatt her den gangen sinnssykehuset ble lagt ned, og i isolasjonen ble de mer og mer inngrodd i sine egne vrangforestillinger etter hvert som årene gikk. Til de en dag,» sa Herr Andersen, knipset med fingrene, «ble personifiseringen av sine egne største frykter; døden- og djevelarketypene. Rimelig sprø kasus.»

«Jeg har sett sprøere,» sa Mikael.

«Jaha,» sa assistenten. «Og hva nå?»

«Nå, Herr Andersen, påkaller vi forsterkninger.»

SLUTT

 


Finn flere historier og noveller …

BO
Forfatter, musikkprodusent, webutvikler, 3D-spillærer, YouTube-hue. Tegner og maler en skvett i ny og ne. Myez.